På en av sine utallige reiser gjennom den indiske landsbygda overvar Gill feiringa av den årlige Bohada-festivalen, som foregår i en rekke landsbyer i delstaten Maharashtra i Vest-India. Hele samfunnet deltar i festivalen som varer over flere dager og netter, og hvor utvalgte landsbyboere ikles hellige, forseggjorte pappmasjémasker som representerer guder, demoner og fabeldyr.

Gill ble slått av hvor fjernt dette universet fremstod fra hverdagslivet og utfordringene disse landsbyboerne møtte i det daglige, i en region som lever med en konstant trussel om sviktende eksistensgrunnlag på grunn av tørke, feilernæring, konfiskering av landområder og global oppvarming:

“Maskene var spektakulære, men jeg begynte å lure på hvorfor de måtte være så idealiserte. Hvorfor var det ingen med grått hår, store neser eller briller? Hvorfor kunne ikke rutinemessige aktiviteter som å feie gulvet også representeres, i motsetning til dramatiseringer av demon-nedkjempelser?”

Gill bestemte seg for å invitere de to anerkjente lokale pappmasjékunstnerne Subhas og Bhagvan Dharma Kadu, medlemmer av urfolket Adivasi i Kokna- og Warli-samfunnene i regionen, til å starte et kreativt samarbeid.

Basert på den tradisjonelle maskekunsten som har blitt praktisert i generasjoner, foreslo Gill at de sammen med lokalbefolkningen skulle lage et nytt repertoir av masker som skildrer deres egne eller andre gjenkjennbare liv, inspirert av nålevende medmennesker, dyr og gjenstander de verdsatte:

“Jeg forestilte meg den friheten disse maskene kunne tilby som en måte å distansere seg fra, og reflektere over seg selv på, som en måte å utforske sitt eget liv og omstendigheter her og nå, fremfor i en fjern fortid.”

I samarbeid med Gill iscenesatte landsbyboerne seg deretter slik de ønsket foran Gills kamera, iført sine nye masker. Engasjert i dagligdagse rutiner møter vi avislesende hjortedyr, rotter i full sving med sykehusstell, kakerlakker fordypet i matlaging ogmenneskelige ansikter i skiftende humør og sinnstilstander, forvandlet til selvportretter som uttrykker drømmer, lengsler, sannheter og absurditeter i individuelle liv. Under arbeidet med fotograferingen samlet det seg ofte nysgjerrige tilskuere som ivrig bidro med forslag til improvisasjon:

“Folk kom for å drikke te i bakgrunnen, tulle og heie, også tok alle seg sammen igjen under fotograferingen. Du kan ikke se spor av noe av dette i bildene, all den tid fotografiene også forblir små fiksjoner om hva som virkelig skjedde – akkurat som en slags masker”.