Morten Viskum returnerer

Morten Viskum, representert av Buer Gallery, forteller om sin tid på Veterinærhøgskolen: Korsfestede rotter og mannevonde alligatorer, og å bruke ekte blod der andre kunstnere nøyer seg med rød maling.

30 år etter at han forlot veterinærstudiene til fordel for Statens kunstakademi har Viskum fortsatt utbytte av de seks årene på Adamstuen.

Nå er han tilbake i gamle omgivelser og stiller ut hos Oslo Negativ.

– Født 1965 i Helsingør i Danmark
– Bor og arbeider i Oslo og Vestfossen
– Nesten ferdig uteksaminert veterinær ved Veterinærhøgskolen (1987-1993)
– Utdannet ved Statens kunstakademi (1993-1997)
– Stilles ut på Oslo Negativ av Buer Gallery
Les mer om Morten Viskum her: viskum.no/bio

Året er 1987. Glenn Medeiros ruver på hitlistene med “Nothing’s Gonna Change My Love for You", en låt som i dag først og fremst dukker opp i “One Hit Wonder"-kategorien på musikkquiz. Gro Harlem Brundtlands andre regjering styrer landet, og lanserer Brundtlandrapporten, som er første gang CO₂-utslipp befinner seg på den norske politiske dagsordenen. Det kollektive klimaengasjementet i Norge er sterkt nok til at Lan Marie Berg blir født.

Det vi skal snakke om, der imot, er noe som skjer på Adamstuen: Morten Viskum tropper opp på Veterinærhøgskolen for å starte på nettopp veterinærstudiet. Viskum ble anbefalt av sin bestefar, som var kunstsamler, å ikke satse fullt på en kunstkarriere. Det var for usikkert. Driv gjerne med kunst, men du må få deg en ‘ordentlig’ utdannelse. Slik endte han opp på Adamstuen.

– Da jeg var seks år gammel hadde jeg bestemt meg for å bli kunstner og veterinær. Det var den eneste jobben jeg kunne tenke meg. Det skjønte jeg veldig tidlig.

HVA HAR DU I BAGEN, VISKUM?

Vi treffer Viskum ved Munchmuseet i Bjørvika, hvor veien er kort både til “Skrik” og takterrassene i tidvis utskjelte Barcode. Passende omgivelser for en kunstner og provokatør. Han går og drar på en diger bag med … Ja, hva kan det være Morten Viskum har med seg i en diger bag? Det kan jo være hva som helst.

Viskum er nemlig kjent for å ha med seg litt av hvert når han er på tur i bybildet. Han ble for alvor kjent på midten av nittitallet med kunstprosjektet “Rotter/Oliven”, da han satt ut rottebabyer på formalin i olivenglass i dagligvarebutikker i fem av landets største byer. Det ble lagt merke til. Siden har kunstneren skapt furore i offentligheten med jevne mellomrom.

Rottene var ikke de eneste dyrene Viskum hadde befatning med på midten av nittitallet. Han hadde blant annet en alligator hjemme.

– Alligatoren het Adolf. Den bodde med en skilpadde som het Eva Braun. Jeg overtok begge fra en fyr i Holmenkollåsen. Han hadde smuglet dem hjem i en melkekartong. “De blir ikke så store”, var han blitt fortalt. Men den ble mannevond.

– Finnes det alligatorer som ikke er mannevonde?, spør vi.

– Det er nok litt naivt å tro det.

Alligatoren kom seg også ut på bytur etter hvert. Det kommer vi tilbake til. Først skal vi tilbake til Veterinærhøgskolen, hvor Viskums interesse for dyr i kunsten virkelig skjøt fart.

– Det er interessant å se hvor stille tiden har stått siden jeg gikk derfra 87-93. Det er forbausende likt. Allerede på 80- og 90-tallet var mange overrasket over at Veterinærhøgskolen kunne ligge så sentralt, og oppta så mye plass. Jeg tenkte at det er helt fantastisk at det ligger så sentralt, og at det er så mange arbeidsplasser bak de vinduene.

KABALEN SOM IKKE GÅR OPP

– Studiet var veldig krevende. Man kunne ikke gjøre som på videregående og ta en skippertaksløsning. Når du er mest interessert i kunst og ikke så mye i anatomi og alt det andre, da hang jeg alltid etter. De andre satt på lesesalen. Jeg tok det skippertaket. Det gikk ikke så bra. Det var en evig kamp om å finne tid og rom til å være kreativ, samtidig som jeg skulle lese til alle forelesninger og eksamener. En kabal som ikke kunne gå opp.

– Det var seks veldig fine år, men jeg drømte hele tiden om å bli kunstner.

– I mellomtiden fikk jeg meg dame og barn, og de ventet på en mann som skulle tjene penger og brødfø familien. I 1993 søkte jeg på Kunstakademiet. Jeg tenkte at hvis jeg kommer inn, skal jeg bli kunstner. Hvis jeg ikke kommer inn, skal jeg bli veterinær. Jeg fikk beskjed hjemmefra at hvis jeg begynte på Kunstakademiet kunne jeg flytte ut! Det skulle ikke fire år til med studielån og ut i det store intet. Jeg tenkte at det er jo ikke verdt det. Samtidig er det feil å ikke følge drømmen.

Viskum begynte på Statens kunstakademi som den eneste det året uten kunstbakgrunn. I begynnelsen var han veldig forsiktig med å referere til veterinærutdannelsen.

“Jeg ble kunstner med veterinærbakgrunn. Jeg har hatt veldig mye utbytte av det”

– Jeg var livredd for å vise hvilken bakgrunn jeg hadde. Jeg jobbet ikke med dyr på opptaksprøven eller helt i starten. Så skjønte jeg at det er faktisk min forskole og det jeg kan best. Det handler om liv og død, dyr og medisin. Da jeg begynte å bruke døde dyr på formalin, fikk jeg en annen type respons på kunstverkene enn da jeg prøvde å abstrahere det, og gjøre andre ting.

– Det ble veldig, veldig viktig å ha bakgrunnen fra Veterinærhøgskolen. Alle sa: “Tenk å ta seks år og ha så mye studiegjeld og ikke bruke det …” Men jeg har brukt det, selv om jeg ikke ble veterinær. Jeg ble kunstner med veterinærbakgrunn. Jeg har hatt veldig mye utbytte av det, også senere i kunstkarrieren.

NÆRHET TIL KALVEN

En voldsom a-ha-opplevelse tidlig på Kunstakademiet skulle bli mildt sagt viktig for Viskum:

– På Veterinærhøgskolen hadde jeg en lesesalplass på anatomisk samling. Jeg satt ved siden av en halv kalv som lå på formalin. Den var der. Pulten min var her. I stedet for å lære meg alle de latinske navnene på sener, nervetråder og blodårer og så videre, fordypet jeg meg i dette kalvekadaveret.

– Så begynner jeg på Kunstakademiet, og får se bilder av Damien Hirsts verk “Mother and Child Divided", som hadde blitt vist på Venezia-biennalen det året. Da falt alle brikker på plass. Jeg skjønte at på lesesalen hadde jeg ikke vært opptatt av de latinske navnene, men av kunsten ved det halve kadaveret.

Derfra var veien kort for Viskum, både til å selv benytte dyr i egen kunst og ikke minst inn i norsk offentlighet.

– Da jeg viste "Rotter/Oliven"-prosjektet i butikkene og det kom på Dagsrevyen, ble kjøpt inn av et museum og alt, da skjønte familien at nei, nå har han blitt kunstner. Nå er det ikke noe vits i å mase lenger. Jeg hadde tatt 16 av 21 eksamener på Veterinærhøgskolen, og tok til slutt 18. De tre siste tok jeg aldri. De eksamenene er i lokalene hvor vi nå stiller ut. Nå får jeg fullført. Men noen år for sent!

KJÆRLIGHET FRA GUD?

Rotter er på menyen også nå som Morten Viskum stiller ut på Oslo Negativ. Han har funnet frem kunstverket “Kjærlighet fra Gud” fra 1996, som viser en korsfestet rotte. Men kunstverket handler ikke om rotter.

– Foranledningen til akkurat det kunstverket var bisettelsen til min svigermor. Hun døde ikke av kreft, men av behandlingen hun fikk mot kreften. Under bisettelsen sang vi salmen “Kjærlighet fra Gud”. Det fikk jeg ikke til å stemme. At det der var “kjærlighet fra Gud”.

– Det var aldri viktig hvilket dyr det var. Det er like mye en person som et dyr. Grunnen til at det ble en rotte, er at det var det jeg hadde tilgang på. Og det er lettere å stille ut det enn en kattunge eller en hundevalp. Det blir det for mye støy av.

– Det er tatt en avgjørelse om at det ikke skal være kontroversielt?

– Ja. Det har vært mange rare reaksjoner fra publikum, hvor jeg blir angrepet for å vise hvor brutal virkeligheten kan være. Jeg har stilt ut hundevalper og kattunger som er avlivet. Så er det jeg som får kjeft. Veterinærene har plikt til å avlive hvis noen kommer og vil ha det gjort, du kan ikke tvinge noen til å ha et kattekull de ikke blir kvitt hvis det er sommerferie. Da er det bedre at de blir avlivet enn at de blir satt ut i skogen eller noe annet.

“De fleste kunstnere bruker rød maling for å illudere blod. Jeg bruker ekte blod.”

– Jeg hadde en liten periode da jeg drev med plastdyr. Jeg fikk ikke den dialogen eller den tilbakemeldingen jeg var ute etter. Med en gang jeg begynte å bruke ekte vare, ble det noe annet.

– De fleste kunstnere bruker rød maling for å illudere blod. Jeg bruker ekte blod. Det er meg. Og inni meg.

SETT VISKUM I BOKS

Det er ikke bare blod i bagen til Viskum når han kommer til Oslo Negativ. Han stiller også ut en komprimert versjon av et gigantisk kunstverk fra 1995, “Rester fra himmelen”, hvor han stilte ut et objekt fra hver dag han gikk på Kunstakademiet. På festivalen viser han elementer fra det som i utgangspunktet var en 5,5 x 5,5 meter stor installasjon, som på grunn av størrelsen er vanskelig å vise i sin helhet.

– På Oslo Negativ kommer det “Viskum-bokser” fra akademitiden. Jeg laget noen små versjoner, trekasser med glassfront. Så puttet jeg små gjenstander i de kassene. I den ene av dem er det et postkort fra Veterinærhøgskolen med området hvor vi nå lager utstilling.

– Men, hvordan gikk det med den alligatoren?

“Jeg holdt nakken på alligatoren, en annen holdt halen, og så var det en som pusset tenna.”

– Den fikk en tannsykdom. Jeg hadde med to studenter hjem. Jeg holdt nakken på alligatoren, en annen holdt halen, og så var det en som pusset tenna. Jeg sørget for de mest spesielle dyrene selv.

– Den levde hos meg i mange år. Da skulle jeg jo bli veterinær og flytte på landet og bygge et hus til den. Men det ble jo aldri. Jeg skjønte at jeg måtte kvitte meg med den på en måte. Jeg laget et kunstprosjekt av den på Sørlandssenteret. Plasserte en trekasse med alligatoren i, og skrev utenpå kassen: “Obs! Farlig dyr, må åpnes av Dyreparken”.

– I mellomtiden hadde jeg laget en “performance” som NRK hadde filmet, som ble vist på et kulturprogram som ble sendt før Kveldsnytt. På Kveldsnytt kom nyheten om at det var blitt funnet en alligator i Kristiansand. Det var planen. Da kunne de ikke avlive den, da hadde den blitt så kjent at de måtte ta vare på den.

– De brukte over en million kroner på å bygge et terrarium til den før den kunne flytte sammen med de andre dyrene. Det var en jævlig dyr gave for dem å få.

– Den levde i mange år der. Jeg tror ikke den beholdt navnet Adolf.